Jeg husker første gang jeg satte meg ned med en bok i en avdeling på 18 unger. Det var rett før lunsj, og jeg hadde egentlig ikke planlagt det. Jeg bare åpnet boka og begynte å lese. Det tok kanskje tre setninger før det ble helt stille i rommet. Ikke fordi noen ba dem være stille, men fordi de hørte etter.
Det er det høytlesning gjør. Den samler en gruppe uten at du må styre den. Stemmen blir et anker, og barna kan slippe seg ned i det.
Hva som skjer i barna
Når vi leser høyt, må barna lage bildene selv. De får ikke et ferdig bilde servert sånn som på skjerm. Det er denne indre billedlagingen som bygger fantasi, språk og hukommelse — og som gjør at de senere kan fortelle sine egne historier.
Jeg ser også at de som vanligvis er urolige, ofte er de som lytter best. De trenger noen ganger bare et fast punkt å samle seg rundt.
Hvorfor det glipper
Hverdagen i barnehagen er travel. Det er bleier, måltider, konflikter, planlegging og rapportering. Høytlesning blir lett noe man «får til hvis det er tid». Men det burde være motsatt: det burde være en av de tingene dagen er bygget rundt.
Det trenger ikke være lenge. Ti minutter, hver dag, på samme tidspunkt. Da blir det noe barna venter på.
Hva jeg ville sagt til ledere
Sett av tid i planen. Gjør det til en del av strukturen, ikke noe ekstra. Og velg bøker som er litt over barnas eget nivå — de tåler mer enn vi tror.